Forbilder

Jada, jeg kom til å tenke litt på dette med forbilder her en dag pga en kommentar fra søstra mi. Hva skal egentlig til for å bli et forbilde? Hvordan endrer et forbilde seg fra man er barn til man er voksen? Søstra mi sa så koselig at jeg alltid har vært et forbilde for henne.
Hvordan i huleste er det mulig, tenker jeg da.
Da vi var små var jeg slem. Da vi var ungdommer var jeg gigafjortis og måtte prøve og feile alt, og selv i voksen alder har jeg gjort mange ting feil, og noen ting riktig. Så ja, hvordan i huleste er det mulig? I starten var det antageligvis bare fordi jeg var større enn dem. Så var det kanskje, fordi vi faktisk alltid har vært veldig gode venner til tross for at jeg var mye slem, det at jeg lekte sammen med dem (dette var jo ikke minst en stor glede for meg også!). Så gikk jeg på ungdomsskolen og var i skibakkene hver helg, og gikk på ungdomsklubben i bygda. Da var det sikkert fordi jeg var eldre igjen, og fikk gjøre ting de ikke fikk. Så et sted i midten der vet jeg ikke helt hvorfor jeg var noe forbilde, kanskje fordi jeg hadde hest hjemme og hadde ansvar? Så begynte jeg på folkehøyskolen, så flyttet jeg til Oslo etterhvert, og der er jeg fortsatt. Jeg kan dessverre ikke si jeg har ivaretatt forbilderollen spesielt bra alltid, og det er jeg oppriktig lei meg for, men jeg har alltid hatt en stor omsorg for søstrene mine, selv om jeg likte å sjefe over dem en stund (det sa brått stopp litt før de skulle konfirmeres, de fikk egne meninger plutselig!), jeg har alltid prøvd å passe på dem, kanskje blitt litt hønemor. "Elin, ring når du er hjemme fra byen!". Vi har alltid hatt mye like interesser, og har stort sett vært igjennom de samme hobbyene. I dag er vi alle naturelskere, og setter uendelig pris på fjellet, årstidene, familie, dyr og venner.  Vi er alle ganske tradisjonsglade, og prøver alle å ivareta og videreføre gode minner fra barndommen, og lage noen nye sammen.

Men det disse to "småjentene", som plutselig også er voksne, ikke forstår, er at storesøster også alltid har sett opp til dem, kanskje bare på en annen måte. Så rolige, avbalanserte, rettferdige og glade. Kommet seg godt og vel igjennom alle skoleår, visst tidlig i hvilken retning de vil ha yrket sitt, og studert jevnt og trutt. Det skal EN DEL til, for å vippe disse to av pinnen! Jeg er nesegrus av beundring.

Så, hvilke andre forbilder har jeg hatt? Jeg hadde aldri noen slike popidoler, jeg hadde veggene STAPPfulle, og da mener jeg STAPPFULLE, av hesteplakater, og kanskje en og annen pen gutt som jeg knapt visset hvem var fra et "girls" blad.
Jeg beundret de som hadde egen hest, de som var gode i fotball på laget mitt og roverne i speidern. Og en tv-kjendis; Macyver! Hahahaha =D Lenge leve hockeysveis!
Mamma og pappa har alltid vært forbilder for meg, mamma spesielt, av forskjellige årsaker, og dette mer og mer jo eldre jeg har blitt. Vi prøver som best vi kan, å videreføre tradisjoner og opplevelser disse to har gitt oss.

Jeg beundrer mennesker som får til det de vil, jenter (og gutter) som kommer seg ut av fysisk og psykisk voldelige forhold, de som makter å gi barna en trygg og god oppvekst, de som bidrar til felleskap og hjem, de som tør å være seg selv.
Jeg skal iallefall fortelle dere en ting jeg spsielt ikke beundrer, blandt mange ting; menn i 50 års krisa med ny cab!!! Jeg blir dårlig!! Jeg må snu meg vekk når jeg ser dem stå i et kryss med skikkelig sleik og skjorta halvveis åpen mens de ser seg rundt for å se hvem som ser på dem, jeg får lyst til å skrike at de ser helt idiotiske ut!

Så sånn er det =)

Hvem er dine forbilder, og hva liker du absolutt ikke?? =)