Det har snødd i et døgn i Oslo!

Det er ikke mye som legger seg, og borte blir det nok straks, men jeg nyter det så lenge det varer, og denne gode gamle sangen er like lystig som snøen er for meg!

Jeg snører min sekk,jeg spenner mine ski,

nå lyser det så fagert i heien.

Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri

mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei

blant vinterkledde stubber og steiner.

Den susende vind, meg stryker om kinn,

og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot gir liv og lyst og mot!

Nå stevner jeg mot høyeste tinden!

Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,

det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg ser opp, og skuer jeg fra topp

den lyse dal med skoglier blandet,

da banker mitt bryst,av jublende lyst:

Jeg elsker,å, jeg elsker dette landet!