Monolog

Jeg satt ved siden av en fyr på bussen her en dag, som hadde en alvorlig lang samtale med seg selv. Sånt er i grunn ganske creepy, selv om det jo er synd på mannen. Kanskje hadde han en samtale med noen jeg ikke så???
Så begynte jeg å filosofere litt over det å snakke med seg selv. Har du noengang snakket med deg selv? høyt?
Altså, jeg har prøvd, når huset er aldelses stille, det er mørkt ute, og jeg har vært alene i timesvis og kjeder meg ganske bra. Kanskje skvetter jeg av en lyd, og sier til meg selv noe sånt som "skjerp deg Marianne!". Men det føles altså så utrolig unaturlig! Jeg føler meg urgammel og småtussete og finner det ikke natulig i det hele tatt. Det er en litt sånn ensomsak!

Da er det bedre å snakke til noen eller noe! Dyr er enkle å snakke til. Jeg snakker fælt med Herr Nansen, det går mest i "åååå så fin du er" og "er du sulten? Vil du ut?", men han svarer i det minste med å se på meg og blunke, eller gni seg mot hendene mine for å få mere kos, eller kanskje han til og med mjauer litt.

Jeg har prøvd å snakke til blomstene også, men det er heller ikke veldig naturlig for meg, derimot veldig bestemorish. Men vi har en blomst ved navn Gustav, og med et navn blir det straks litt enklere! "Næmmen Gustav, står du her og tørker aldeles ut?" Det er stort sett det han gjør da, står og tørker ut.
Jeg kan skrike til en fjellvegg som jeg synes gjør ting umulig for meg. Jeg kan banne til bena mine når de blir vonde på tur, enda jeg vanligvis ikke banner. Banning er forøvrig en uting og rimelig ufint, enten du er gutt eller jente. Jeg banner kun når jeg virkelig blir så frustrert at jeg ikke finner bedre ord, kanskje helst når jeg er sliten og ikke orker å komme på noe mer fornuftig. Dårlig ordforåd i mine øyne.

Men uansett da, å snakke med seg selv, er det en ting alle gjør fra tid til annen eller er det et tegn på ensomhet? Veeeeeldig usikker altså. Jeg tenker iallefall å fortsette å snakke minst mulig bare rett til meg selv, det er så kjedelig å ikke få noen andre svar enn bare de man vil ha.