Gleder og bekymringer

Helga som var og 1. mai var virkelig strålende dager, de bestod hovedsaklig av hagearbeid, kos i sola, klatring og grilling. Den første grillmaten, den første uteøkta med klatring, fingre og tær på varmt fjell, det er så utrolig deilig vårfølelse! :)

Selv om Nansen bare hadde vært hos oss i drøyt 2 uker, hadde jeg så vondt av han fordi han så tydelig lengta ut, han satt i vinduskarmen og klappa på vinduet med labbene sine, så uendelig gjerne han skulle vært der ute i sol og gras. Jeg tenkte som så at han har jo vært innendørs i drøyt 1 1/2 mnd, hans behov for å finne hjem til sitt gamle hjem er vel ikke så stort nå?? Jeg smiska med fisk og leverpostei og kylling de siste dagene, det er god mat her hjemme skal du vite Nansen! Jeg tenkte at å slippe han ut i helga er vel det beste, med sol helt perfekt, da vil vi være ute i hagen mesteparten av dagen, og han kan se oss og høre oss. Som sagt så gjort, med klump i halsen og nervene i høyspenn satte jeg døra på vidt gap og ba han bli med ut på lørdagsmorgen. Han så litt overrasket og vantro ut, så snek han seg ut døra, før han trava i vei, livredd for å bli hanka inn igjen før han rakk å snuse på friheten.Og borte ble han rimelig kjapt. Jeg pusla rundt i hagen noen timer, og vips kom han løpende hjem igjen, klar for mat og kos. Og slik gikk lørdag, og søndag, og mandag, og tirsdag. 1. mai lå han mye å deiga seg i sola i hagen, lurte i buskene i nabohagene, og kom løpende hver gang jeg lokka på han for å få en godbit. Han gikk sågar ut for straks å komme løpende inn igjen, for å prøve å lure til seg godbiter fordi han var så flink... haha! Luring!

På kvelden satt vi ute og grilla mens han svinsa rundt oss i håp om at det skulle falle ned en kyllingbit. Men plutselig var han søkk borte. Kom ikke tilbake. Ikke etter 2 timer, 3 timer, 4 timer eller 6 timer. Jeg ble helt syk av bekymring, han hadde da kommet tilbake etter bare et par timer de andre dagene!
Jeg er oppvokst med katter og vet alt om hvor sære de kan være, men dette er ikke en gård med mange måls åpen tomt, hvor naboene også har mange måls åpen tomt. Hvor skogen er fredelig, og biler, maskiner og eventuelt små rovdyr er de farligste fiendene. Hvor han kan gå inn på låven når det blir mørkt og kaldt.
Her bor vi tett i tett, med en million boder, biler, garasjer, hunder, tusen plasser å bli innestengt eller inneklemt, her finnes folk som ikke er så glad i dyr.
Han kom ikke hjem den kvelden, han kom ikke hjem den natta, han kom ikke hjem den morgenen, eller dagen eller neste kveld. Jeg lokka på han hundre ganger, gikk noen runder men ante ikke i hvilken retning jeg skulle begynne å lete. Satte ut mat som kråka spiste.
Jeg var kvalm, hadde vondt i magen og hodet, men mest av alt i hjertet, jeg klarte nesten ikke spise. Jeg er så glad i katter, og denne katten ble jeg umiddelbart forelsket i, han er så nydelig, inni og uttapå. Jeg har ikke angret et sekund på at vi fikk oss voksen katt fremfor kattunge. Ikke et sekund.
Jeg var helt sikker på at han led og var redd, var overbesvist om at han aldri kom hjem. All verdens trøst fra samboer og familie hjalp ikke stort.

Jeg kontaktet ei venninne som går dyretolkskole og sa jeg kanskje kom til å trenge hennes hjelp. Jeg tror på at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn jeg selv klarer å se, og for de jeg er glad i ville jeg prøvd så mangt. Hun lovet meg å prøve å få kontakt med han i går kveld.

I dagtidlig kom en stk. grå nydelig pus løpende gjennom hagene. Han var hjemme.
Jeg trodde ikke mine egne øyne, i 1 1/2 døgn har jeg tenkt på han hvert sekund jeg har vært våken, og drømt om han når jeg sov. Jeg var sikker på jeg innbilte meg at han kom løpende fordi jeg var så trøtt og så gjerne ønsket det. Men der sto han, lys levende, sulten og veldig klar for kos! Nesten mer klar for kos enn mat. Så måtte jeg gråte litt for det også, av ren lettelse. Jeg måtte knusekose han, finne frem leverpostei, vekke Håvard, og ringe mamma og....så måtte jeg på jobb. Men på et blunk var matlyst og energi tilbake. En ustyrtelig glede inni meg.
Om han kom tilfeldig eller om han kom fordi min venninne ba han komme hjem, det aner jeg ikke, og det er ikke så viktig. Det viktigste er at han kom hjem, at han vet veien hjem, at han var hel og frisk og i orden =)

UteNansen