Hvor var det svarte hullet?

Det jeg skal fortelle nå, egner seg egentlig ikke for offentligheten, det er så pinlig at jeg har ikke ord. Jeg har klart å få til en av jenters store skrekk, og jeg klarte ikke å finne det berømte svarte hullet jeg gjerne skulle forsvunnet i akkurat da.
Jeg har en god dose selvironi, jeg har ledd MYE av meg selv oppigjennom, og jeg drar gjerne frem en og annen komisk historie om meg selv i lystig lag. Det finnes mange. For det er ikke bare det at jeg har slarkeankler og tryner fra tid til annen, jeg er generelt ganske klønete og kan ikke gjøre to ting samtidig. Selv om jeg er jente.
For et par år siden skrev jeg om min handletur til byen, hvor jeg skulle frakte hjem diverse julepynt og en lang gardinstang på bussen og gjennom matbutikken. Jeg holdt jo på å slå ned både den ene og den andre, og julepynten kom ikke helskinna hjem igjen. Mr. Bean og jeg.

Til min egen trøst klarte jeg å le av meg selv denne gangen også, selv om det ikke var så mye å le av for min del akkurat da.
Det var en av kveldene på Zanzibar, etter vi var ferdig med soling og bading, ferdigdusja og sultne. Vi satt i restauranten på hotellet og spilte BAO i påvente av at middagen skulle bli servert, og jeg skulle bare en liten tur på det lille rommet. Det lille rommet lå 30 meter lenger bort på utsiden av restauranten, forbi kjøkkenet. Akkurat denne dagen hadde jeg valgt en knelang litt fluffy kjole.
Besøket på det lille rommet bød ikke på noen utfordringer, bortsett fra akkurat forbi inngangen hvor det bodde ei diger hvit krabbe som nesten ikke syntes i sanda, og som jeg stadig var redd for å løpe på.
Jeg spankulerte glad og fornøyd forbi kjøkkenet, inn i restauranten, forbi baren og opp dit hvor min bedre halvdel satt. I det jeg skulle til å sette meg skulle jeg bare, av ren refleks, stryke kjolen inntil kroppen på baksiden, for å sørge for at jeg satt pent på den i sofaen så den ikke skrukket seg så fælt. Men i det jeg la hendene bakpå stumpen kjente jeg ingen kjole! Jeg stryker rett innpå min sort og gullstripede bikinitruse og innser med gru at kjolen, jo den er hekta oppi trusekanten! Jeg kunne ikke tro at jeg hadde klart å få det til! Med et halvkvalt hyl prøvde jeg å få kjolen på plass, fortelle flausen til min skrattende kjæreste og observere hvor mange av de (HELDIGVIS) få tilstedeværende som hadde fått med seg situasjonen, samtidig. Det måtte selvfølgelig antageligvis være alle. Både de foran og bak baren. Og antageligvis de på kjøkkenet også. Jeg så for meg hvordan de hadde oppdaget den gullstripede trusa i det jeg gikk forbi, fått store vidt oppspærrede øyne og antageligvis tenkt og hvisket "å neeeeiiii! Herregud så flaut! STAKKARS". Jeg turte ikke se på en sjel resten av kvelden, men jeg klarte ikke å la være å le heller. TAKK GUD FOR NETTOPP BIKINITRUSA!

Det var en trøst å komme tilbake til jobb, fortelle om flausen og så få fortalt historien om min kollega som hadde spankulert ut av doen på IKEA og over hele parkeringsplassen med 4 meter dopapir hengende etter seg, ut av buksa. JENTE det også! :D

Men det endte ikke helt der, dette var liksom ferien for flauser. På vei hjem havnet jeg og Håvard på hver sin rad, på en 8 timers nattlig flytur. Det måtte selvfølgelig ende med at jeg våkna på skuldera til den gamle mannen ved siden av meg. Gudene vet hvor lenge jeg hadde brukt han som pute. Etterpå, på vei til do, nærmest i blinde av trøtthet og lite nattlys, tråkket jeg angivelig nesten på et lite sovende barn. Det var det værste av alt og da lo jeg på ingen måte, finnes liksom ikke bra nok unnskyldninger for sånt heller, selv om det hadde gått bra og foreldrene ikke var direkte sinte på meg. Da ville jeg bare ut av det flyet og hjem til vår trygge leilighet hvor jeg har full oversikt og ingen fremmede :D

Så, nå håper jeg du har ledd litt og tenkt "takk og lov for at det ikke var meg!", eller "akkurat det har jeg gjort også!" (jeg håper mest på den siste), og at du får en strålende dag! =)