Et LIV før døden

De fleste tenker vel at man bør og skal leve litt, man har tross alt bare dette livet, og det går farlig fort! Jeg har på en måte levd litt i en 20-åring-boble, og ikke hatt det så travelt med noen ting egentlig, men nå som jeg nærmer meg de 30 litt for fort, og etter at jeg mistet min kollega i kreften i fjor, har jeg lært en ting; tiden går for fort, og er det en ting man kan gjemme i hjertet sitt og ta frem i stunder som ikke er like gode, så er det minner fra reiser og opplevelser. Min kollega og hans kone brukte den siste tiden han levde på å se på bilder og mimre fra alle turene de hadde vært på. Så fantastisk. Han reise på en måte til siste slutt.

Vel, jeg har ikke vært så opptatt av reising, jeg har heller ergret meg over to ting jeg aldri gjorde; dro for å jobbe på en hestefarm i USA, og gikk inn i militæret. Men etter jeg møtte min kjære, som er veldig glad i å reise og har noen drømmereiser i tankene, har jeg fått øynene veldig opp for dette, jeg er bitt av basillen, og listen over ting jeg vil se og oppleve begynner å bli litt for lang :) Så det er bare å begynne! Så får jeg heller innse at noen ting fikk jeg aldri gjort, men det er så uendelig mange andre muligheter! Jeg drømmer og planlegger og tenker på alt jeg vil gjøre, og når jeg først blir opphengt i noe, ja da blir jeg så gira at min bedre halvdel bare må sette seg ned og håpe at den værste iveren gir seg snart, slik at det går an å se på realitetene og deretter planlegge på orntlig. Og en del av turene jeg/ vi vil på koster dessverre mange skilling, og derfor må man planlegge litt frem i tid, og fordele turene litt utover årene. Vi får dessverre ikke gjort alt på en gang.

Vel, på et par år har jeg rukket å se Roma to ganger, jeg har vært på en del toppturer og et par fotturer, i vinter har jeg fått opplevd to vinterturer jeg hadde lyst på; alpeturen og Bergansturen. Det blir ny topptur om noen uker, til sommeren blir det etter all sannsynlighet ei ukes klatrekurs i Jotunheimen, ÅÅÅÅ som jeg GLEDER meg!!!!!!!!! Før det blir det også en liten jentehelg i Rondane, o glede! og jeg har planer om å ta marka mer i bruk som ovenattingsturformål.

Til vinteren skal det bli flere teltturer, kanskje i Jotunheimen? Iallefall har jeg planer om å komme meg til Tromsø, hvor jeg har bestemt at ei venninne og mitt søskenbarn skal geleide meg ut på den nordnorske vidda.

Og til neste sommer, ja da ser det ut som det blir øyhopping, kanskje på Fiji, eller reising rundt i Sør-Amerika!!! ÅÅÅ, jeg har ikke egentlig tenkt så mye på dette før, men nå som vi har begynt å snakke om det på orntlig kjenner jeg at jeg gleder meg så syyyyykt!!! =D

Grøndlandsturen er jo min aller aller største drøm, og dessverre den som kanskje er minst sannsynlig at vi får til. Men jeg drømmer om den allikevel, og jeg tenker å tilegne meg erfaring som om jeg skulle få den til en gang :) Det innebærer f.eks at jeg bør slutte med å gå i dunjakke fra oktober til mai om jeg ikke skal fryse ihjel på en slik tur =D

Men det er også andre ting som er å leve; hvorfor gidder man f.eks å passe på hva man spiser, ikke spise den sjokoladen man har så lyst på, trene når man ikke gidder, løpe når man ikke liker det? Jo, fordi for meg er det å leve å være fornøyd, også med seg selv, og jeg er IKKE fornøyd når jeg føler meg lubben og oppblåst, når buksene blir trangere, da blir jeg litt deppa og frustrert. Så for meg er det viktig for trivselen at jeg føler meg noenlunde fit. Det betyr ikke at jeg noensinne blir helt fri for litt ekstra fett, eller helt fornøyd, det tror jeg de færreste jenter blir, men når jeg føler meg sterk og i noenlunde form, da føler jeg meg mye bedre og gladere og mer opplagt, mere forberedt på ting; man kan f.eks komme seg mye fortere etter en skade eller ulykke om man har en sterk kropp. Jeg klarer meg bedre på turer og toppturer når jeg er i bedre form. Og det å være fornøyd er jo viktig, enten man er fornøyd slik eller slik :)

På et par år har jeg lært å kjenne kroppen min på en helt anna måte, den kan presses ganske langt! Og jeg fungerer dårlig på lite mat, men man dør ikke av noen timer uten mat :P Jeg har fått utfordret meg selv både fysisk og psykisk, på skikjøring, toppturer, sykling, klatring, jeg har funnet ut at når jeg først har bestemt meg for noe, da SKAL jeg klare det, om det ikke blir på stiligste måte og selv om det tar evigheter, og krever tårer og banning underveis (og jeg banner forholdsvis sjelden), så har jeg greid å komme meg dit jeg vil :P Jeg har funnet ut at mitt konkurranseinstinkt er, som jeg tidligere har nevnt, slik at det ikke er så farlig å bli først, men det er veldig farlig  bli sist! Og det å gi seg på en tur, det er stort sett uaktuelt så lenge ikke været krever det.
Og for en deilig følelse det er å klare noe, for en mestringsfølelse man får, man er DRONNING og KONGE på en gang en liten stund!! Denne følelsen er verdt hver en meter med auer og vondter :)

Og ellers er hverdagen viktig, å trives der man bor, å trives med den man evt. bor med, å ha en jobb man kan gå til, å være frisk og rask, så får man heller leve noen år med savnet etter familie og hjemsted, så lenge man innfinner seg med at her blir man noen år, men til slutt skal vi komme oss hjem :) Savnet etter vennene mine vil alltid være der, uansett hvor man bor, for de bor så spredt, og både i inn- og utland.

Av og til tenker jeg at alt jeg driver med kan jeg miste livet av. Jeg kan bli tatt av snøskred, jeg kan falle ned når jeg klatrer, jeg kan falle av hesten og knekke nakken. Men man kan miste livet av alt, livet er farlig og litt av en risikosport! Jeg ville heller miste livet mens jeg gjør noe jeg elsker, enn å miste livet i en bilulykke eller i en sykdom. Men bank i bordet, nå har jeg ikke tenkt å kaste inn håndkle på mangemangemange år enda :D Jeg har nemlig ikke tid, jeg skal oppleve så utrolig mye først! :D