Kløne?

At jeg er distré er en kjent sak. At jeg er klønete er også en kjent sak, jeg er uheldigvis en av de som skumper borti ting mens jeg holder på med noe annet, stadig mister ting i bakken, stikker folk med paraplyen, slår folk med lange ting jeg bærer på, ødelegger glidelåsen på en jakke jeg har lånt av søstra mi, søler vanskelig flekker på nye klær osv. Jeg føler ikke dette er fordi jeg er slem eller ikke bryr meg om ting, jeg bare kan ikke noe for det, ting bare ødelegges dessverre i mitt nærvær!
Mange samler på klær og sko og vesker og lignende fra forskjellige perioder i livet, som er litt morsomt å ha, men jeg sliter ut eller ødelegger omtrent det meste, og det som ikke blir helt ruinert går i "hesteutstyrbunken".
Jeg har nylig rydda i en masse svartsekker med klær fra oppigjennom tidene, og jeg skal si dere det, at fra 3-4 års alder og oppover (dvs over 20 år) samlet jeg kanskje en svartsekk med ting som var verdt å ta vare på... Èn svartsekk, av alle de hundrevis av plagg jeg må ha hatt!

Innimellom slår da altså mine klønete gener til, som de siste dagene; på lørdag skulle jeg som nevnt rive vekk all beskyttelse mot maling i stua. Så mens jeg dreiv her å røska og reiv, så smeller det bak det ene hjørnet av sofaen, da har noe av pappen hekta seg fast i ledningen til adventsstaken, som selvfølgelig da deisa i gulvet. Jeg tenkte noe sånt som "Uffda, nå røyk vel pærene her". Men neida, jeg bare skrudde litt på pærene så lyste den like fint. Letta og fornøyd fortsatte jeg med mitt, etterhvert begynte staken å blinke. Jeg skrudde litt på pærene igjen, og den fortsatte å lyse.
Meeeen tilslutt slokna den helt, jeg la da merke til at ei pære var helt svart, så jeg bytta den ut, og staken lyste så fint igjen. Etter ei lita stund slukna staken IGJEN, og da jeg nok en gang skulle til å skru på pærene freste det da jeg tok i dem, den var estremt varm! Jeg oppdaget da at alle pærene var svarte, inlkudert den jeg nettopp hadde bytta! Det ante meg at dette ikke var særlig brannsikkert lengre, så jeg innså at jeg måtte kassere hele staken. Takker høyere makter for at jeg oppdaget dette før jeg reiste bort.

På vei hjem fra Folkemuseet (utroooolig koselig der forresten), stakk jeg innom Skeidar i håp om at de hadde en ny adventsstake til meg. Men niks, kun røde igjen, men jeg ville ha hvit! Jeg spotta en hvit utstillingsstake, og spurte pent om å få kjøpe den (lur som jeg er ville jeg ha ny stake NÅÅÅÅ, så kunne ikke vente til over helga, nope, umulig). Så utstillingen ble med meg hjem. Det samme gjorde en to meter lang gardinstang, og jeg skulle kjøre buss, dere kan jo tenke dere hvilket slit det var å unngå å slå noen. Mot bussen gikk jeg å så på noen utstillingsvinduer, og glemmer selvfølgelig den 2 meter lange dingsen under armen, idet jeg snur meg fremover igjen dukker en mann og sender meg et skikkelig ugleblikk. Ups. Han overdrev.
Men jeg kom meg da på bussen, og av bussen (på riktig holdeplass denne gangen, sist gikk jeg av på feil holdeplass etter å ha mista bussen en gang og  t-banen to ganger), og fant ut at selv om jeg følte meg noget overlesset kunne jeg ta turen innom matbutikken på vei hjem. Så inn med meg, veska mi, posene mine, og en to meter lang gardinstang. Alle som har vært på en matbutikk vet at det ikke er så god plass mellom reolene, jeg dette var en interessant situasjon. Jeg kom meg gjennom butikken uten å slå ned noen, med lua langt ned i øynene (hadde jo ingen armer ledig), gjennom kassen, og skulle da stable fra meg poser, veske og gardingstang mens jeg pakket matvarer. Først faller posen med min kjære utstilling i gulvet. Jaha tenkte jeg, der røyk vel pærene alt. Så smalt det bak meg akkurat i det jeg holdt på å stabla alle poser og greier på armer og skuldre. Da hadde gardinstanga deisa i gulvet mellom alle menneskene, og rimelig rett foran en liten unge (takk og lov for at stanga ikke er tung, men hadde vel vært vondt uansett!). Det syntes jeg ikke var noe trivelig i det hele tatt, så jeg fikk slept med meg alt ut av butikken i en rasende fart. Jeg slepte tingene med meg hjem, ja regelrett slepte, jeg må ha sett ut som et overlesset muldyr, og vel innafor døra skulle utstillingen frem. MEN, i fallet på butikken hadde den øverste pære klemt seg langt nedi staken, og satt helt fast mens bare tuppen av pæra stakk opp!
Hvordan i skække er det mulig???
Elektriker Marianne satte i gang med en "knus-skru med saks og dra" taktikk, noe som utrolig nok resulterte i at jeg faktisk fikk ut den gamle pæra, halveis dratt opp igjen innmaten i staken, og satt i ei ny pære, som lyste! Så nå står den i glaset og blomstrer (var ikke så pen som den gamle, men den var da iallefall rimelig raskt på plass), mens den øverste pære sitter godt planta litt lenger nedi staken enn de andre =D

Men jeg er tydeligvis inne i en slik periode nå, så dere må ikke tro det stopper der. Jeg hadde selvfølgelig glemt å ta med meg kalkulator fra jobb til lesedag og eksamen, så jeg måtte oppom Røa for å kjøpe en i dag. På vei hjem unnet jeg meg noen minutter i grillen (etter 5 timer med lesing trengte jeg en pause altså), det var ikke særlig avslappende da det var en gjeng med arbeidskarer som holdt på i lokalene der. Jeg er alltid så redd for kikkere på slike steder. Men når jeg gikk inn måtte jeg ha på meg slike blå engangstrekk på skoene, og når jeg gikk ut skulle de av. Egentlig. Men jeg har tydeligvis nesa høyt til værs, for jeg kom meg et aldri så lite stykke på hjemvei før jeg oppdaget at jeg var ute og vandra i noen lyseblå poser! Det forklarte jo en del blikk på veien kan du si. Det festligste av alt var at jeg var ute å vandra langs den noe trafikkerte hovedåra over Røa også. Så det, trudde jeg skulle daue av latter da jeg oppdaga mine egne bein. Jeg må ha hatt det værste fåregliset, for jeg møtte en mann som bare titta på meg og flira tilbake =p Eller kanskje det var noe mer rart med meg?

=)

Wellwell, what's next? =)