Jeg er litt funderende for tida, til tross for at dette er en årstid jeg som regel hopper og spretter av, men denne høsten er ikke ikke helt som vanlig, jeg føler meg litt tom. For det første er det utrolig slitsomt å jobbe 100%, gå på skole ved siden av, og attpåtil pusse opp og bo i evig rot, men i høst har jeg også fått døden relativt tett innpå meg igjen, man blir litt funderende av det....
Da jeg begynte i denne jobben for to år siden var jeg ansatt som assistent for en hyggelig sveitser. Som assistent for kun en person blir arbeidsforholdet ganske tett, og man blir ganske godt kjent. Som ny liten fugl på en plass med ganske mange hardbarka ørner, var det fint å ha en liten beskytter. For det var faktisk det han var, han sto på mine krav og mine rettigheter når han var uenig i ting, selv om det var på mine vegne og ikke på hans egne. Vi hadde noen like interesser, han elsket naturen, fjellet, vinter og ski, og vi kom godt overens, en stor fordel når man deler et lite kontor og skal lære alt av denne personen. Han var så evig lykkelig også, han skulle gifte seg med jenta si, på en fjelltopp i Sveits. Han glødet over henne, og planen var å stifte familie snart. Det hele var så søtt :)
Han følte seg imidlertid ikke helt frisk den høsten jeg begynte, hadde mye vondt i magen..... og dette var kort fortalt starten på slutten....
På min 26 årsdag var jeg til kirke i Oslo, for å være med på bisettelsen av en ung, sunn, tilsynelatende urfrisk mann, på skarve 38 år... han rakk ikke å være gift i 2 år engang, og hele tiden som gift var en evig kamp mot kreften.... Kona hans er bare noen år eldre enn meg. Det hele er så ubeskrivelig tragisk, nok en gang synes jeg verden viste seg urettferdig. Kona hans gikk til alteret for å lese et dikt, så sterk hun var, jeg ble helt knust da hun startet med å hviske; "den natten **** døde, kom den første snøen i nordmarka...." Ikke vet jeg hvordan hennes dager er nå, jeg håper hun er sterk, og snart klarer å smile ved de gode minnene, og etterhvert vende blikket fremover. Jeg minnet dem begge på, kort tid før han døde, at de må alltid huske at solen skinner bak skyene..... Uansett hvor svarte de er.... På en måte rakk de å si ordentlig farvel, de var sammen til han trakk sitt siste åndedrag...kanskje er det på en måte lettere da...
Det føltes unektelig litt underlig å dra hjem for å feire fødselsdag, men det er jo allikevel ikke meningsløst å feire at jeg ble født, og fortsatt lever, selv om noen så meningsløst blir revet vekk. For mine foreldre, søsken, venner og kjæreste, er det ikke meningsløst (håper jeg :)). For meg er det definitivt ikke meningsløst :) Men allikevel føltes det merkelig. Men kvelden ble veldig hyggelig, om dagen var trist, men man tenker litt ekstra på de man er glad i i slike stunder.
Jeg oppfordrer alle til å fortelle at de er glad i noen, så ofte de kan og vil :) Det kan aldri gjøres for ofte, men det kan gjøres for sent, eller for lite....
2 kommentarer:
Slikt er tragisk Marianne og det er ikke rart tankene flyr litt ekstra, jeg blir rørt ved å lese alt du skriver. Verden er ikke alltid så rettferdig som man skulle tro. At en mann som ikke har rukket og starte på et liv sammen med kona er alt annet enn rettferdig.
Jeg vil derfor fortelle deg her også hvor stor pris jeg setter på å ha den som storesøster. Du er, har alltid vært og kommer alltid til å være et forbilde for meg! Utrolig glad i deg Marianne!!! Mange tusen store lange gode bamseklemmer bare fordi du er deg :o)
Tusen takk Birgit, så koselig av deg :)Sånt gleder så mye! =)Vi er blitt så store nå vettu, at vi er forbilder for hverandre, uavhengig av alder :) Masse glad i deg snuppa, as you know :) Mange store lange klemmer tilbake, forrdi DU er DEG også!! =D
Legg inn en kommentar