Hjemme,borte, uavgjort?

I helga har jeg endelig vært hjemme igjen, hjemme i Gausdal og Lillehammer. For selv om jeg er hjemme i Oslo, så er hjemme-hjemme der jeg kommer fra, fortsatt. Ingenting er som å komme hjem til trakter du kjenner ut og inn, mors middag og fars gård. Jeg fikk til og med bakt kake! Når jeg baker kaker tyder det på at jeg koser meg. Og sovet på gulvet. Hjemme kan jeg sove hvor som helst tror jeg, like gjerne på harde stuegulvet sammen med hunden.


Fullt så morro var det ikke på lørdag, da jeg fikk beskjed om at livet til Rosita, ørne-børne-ponnivillhestmullemor som jeg har ridd det siste året, henger i en tynn tråd; hun har knukket hovbenet. Dette gjorde at jeg dro litt tidligere enn planlagt tilbake til Oslo på søndag, for å sikre meg en kosestund med ponnien som sammen med meg har utgjort et komisk par på stallen. Jeg sammenligner oss med to tegneseriefigurer fra jeg var liten; en rampete og sykt hårete ponni ved navn Mulle, som plalegger de morsomste sprell, og rytteren som ikke er noe særlig mindre komisk i sine forsøk på ridningens kunst. Jeg kan vel si at jeg har vært i bakken et par ganger på et år.

Jeg har masjert frem og tilbake rundt på Hauger Gård for å komme meg opp på hesten uten sal, for så å tryne skikkelig halvveis oppå fordi det jeg står på velter, og lande med hodet klin inntil hestebeinet, mens mullemor bare stirrer ned på meg uten å røre på et ledd, og nok lurer på om jeg er fornøyd med forsøket, mens hun lett kunne most hodet mitt om hun ville. Det komiske er at ponnien er så liten, at om jeg hadde eid en minste form for spenst hadde jeg greid å hoppe elegant opp på dyret. Men det har jeg ikke, og Rosita syns det er hysterisk morsomt å gå unna hver gang jeg har kravla meg opp på noe høyt, og skal til å snike et ben over ryggen hennes.


En gang jeg skulle vise frem mine kunster, endte jeg kort og godt rett på stumpen i iskaldt sølevann, etter en luftig ridetur på noen meter. Imponerende. Mullemor var ihvertfall fornøyd med sine bukkesprell.

Lørdag kveld dro jeg på besøk til Gunn og trøstespiste potetgull, fikk forklart hvor nøyaktig i beinet Rosita er skada og pratet hest. Terapiterapiterapi =)

Det var trist å komme i stallen i går, og se henne stå der med benet i gips, dopet på smertestillende, men hun var blid som ei sol, selv om hun nok syntes jeg var svært så klengete. Jeg krysser fingre for at vetrinærene tar feil, at ting ikke er så ille. Men ingen vil jo at dyret skal lide.... Mine tanker går til Gitte, som er så vanvittig glad i- og har gjort så utrolig mye for denne søte ponnien.

Ellers er det ikke så mye å melde fra uka som gikk, som jeg kan huske iallefall.